Biskop Eidsvigs preken

Kjære p. Phu og p. Haavar Simon, kjære gjester. Jeg hilser særskilt dem fra Den norske kirke med biskop Ole Christian Kvarme, stiftsdirektør Elise Sandnes og prost Anne Hilde Laland i spissen og deres prester og troende her, fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland, byrådsleder Stian Berger Røsland, kirkeverge Robert Wright, våre egne prester og ordensfolk.

Kjære troende, antallet katolikker i Oslo har vokst enormt de siste årene, til ca. 30.000 registrerte, men siste gang et nytt sogn ble opprettet, var i 1890, med ca. 100 troende. Da St. Johannes ble utskilt – fra St. Hallvard og St. Olav – i mars, var det knapt 7500 registrerte på menighetens område. For ordens skyld nevner jeg at sognet er uavhengig av bygningen.

At vi i det hele tatt kunne komme i gang her, skyldes imøtekommenhet fra Den norske kirke og Oslo kommune. Vi burde allerede i 1960- eller 70-årene ha innsett at Groruddalen ville bli Oslos folkerikeste område, og sikret oss en tomt og byggetillatelse da det var mulig. Det var det knapt da vi endelig våknet til realitetene for noen få år siden. Den eldste kirke måtte riktignok vente til det fjerde århundre før de fikk sine første bygninger; vi er takknemlige for at vi ikke må vente så lenge her.

Den norske kirke skiller seg fra – i det minste for ti år – en av byens vakreste kirkebygninger med en flott tomt og beliggenhet. Selv om den ikke er blant de eldste, er den historiske tilknytning ikke uvesentlig. Efter Olav den hellige må Hans Nielsen Hauge være den mest betydningsfulle legmann i vår norske kirkehistorie; her tilbragte han sine siste leveår. Jeg lover dere at hans minne også skal hedres av oss. Når vi stiller sogn og kirke under St. Johannes apostel og evangelists forbedende beskyttelse, er det ikke spesielt originalt, for det er også kristenhetens hovedkirke, Lateranbasilikaen. Men Hans Nielsen Hauge var jo også oppkalt efter apostelen, og det velger jeg å gjøre et lite poeng av.

Denne menighet er allerede ved sin sammensetning et pinseunder: Her er, om ikke alle verdens tungemål og folk representert, så lavt regnet 150 av dem og alle verdensdeler – her i Oslos mest internasjonale bydel. Sammen med våre brødre og søstre i Den norske kirke og andre kristne kirker vil de avlegge et synlig og tydelig vidnesbryrd om vår tro på Kristus. Jeg tror på gjensidig inspirasjon og et fellesskap av alle som hører Kristus til. Når vi tar denne bygning i bruk, vet vi at den allerede har vært et Guds hus i flere tiår. Vi tar med i vår bønn dem som er døpt her, konfirmantene, brudefolkene og nadverdsgjestene.

Vi kan selvsagt ikke tilby messefeiring på 150 sprog, men prestene har et ansvar for at alle som søker det, får sakramentene og den pastorale omsorg de søker. Det vil stille store krav til dere, men jeg vet at dere vil gjøre alt dere kan for de troende. De troende har på sin side også et ansvar for hyrdene, fremfor alt å være deres medarbeidere i bønnen. Menighetsarbeid er ikke lik prestenes innsats; de troende deler ansvaret med dem. Messen ender med en usentimental utsendelse: Gå med fred. Vi skal ta med Guds ord og sakramentets styrke ut der hvor vi bor, og så langt våre krefter rekker, skal vi forkynne. Den hellige Frans av Assisi sa til sine brødre: Dere skal alltid forkynne; noen ganger kan dere også bruke ord! Våre gjerninger og vårt sinnelag vil alltid være sterkere vidnesbyrd enn ordene. De av dere som ennu ikke er fortrolige med det norske sprog, kan allikevel nå naboer, kolleger og medelever ved å vise dem hva troen gjør med dere.

Vi feirer Kristi himmelfartsdag. Det minner oss om Kirkens mål. Når vår jordiske valfart er over, skal vi stå for Herrens åsyn. Inntil det skjer, sendes vi ut med evangeliet og sakramentene. P. Phu og p. Haavar: Dere som er menighetens prester, skal lede deres hjord på veien, styrke og inspirere dem i deres utsendelse. Måtte Herren gi dere visdom og kraft i denne hellige tjeneste.

Amen.

Share

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.